Hvem eier overvannet, hvordan kan vi begrense skader forårsaket av klimaendringer, hvem skal betale, hvor mye ”vann på avveie” må vi være forberedt på at blir en normaltilstand og hvem skal bestemme hvor flomveiene skal være?
Klimaendringene gir økt tilførsel og avrenning av vann fra veger, og dermed også større utfordringer for vegforvaltere og de kommunale avløpsanleggene. Ansvar, grensesnitt, jus, økonomi og forvaltning er faktorer som må avklares når det gjelder fremtidig håndtering av overvann i gater og øvrige urbane områder.I vår utga Norsk Vann i samarbeid med Vegdirektoratet og Vegforum for byer og tettsteder rapporten «Håndtering av overvann fra urbane veger» (Norsk Vann rapport 200/2014). Arbeidet startet sommeren 2013, som et samarbeidsprosjekt initiert og finansiert av Norsk Vann og Vegdirektoratet.
Bred problemstilling
Prosjektleder for arbeidet har vært Elin Riise i Norsk Vann. Styringsgruppen for prosjektet har for øvrig bestått av representanter fra Norsk Vann, Vegdirektoratet og kommunen. Målet med sammensetningen var å sikre at hele kompleksiteten ble representert og ivaretatt.
Følgende personer utgjorde styringsgruppen: Kristine Flesjø fra Vegdirektoratet, Ann-Janette Hansen fra Fredrikstad kommune – VBT/KS, Toril Hofshagen fra Norsk Vann samt prosjektlederen Elin Riise. Sivil-ingeniør Christen Ræstad, som driver eget firma innen VA-rådgivning, var forfatter av rapporten. Kommunesektorens organisasjon KS oppnevnte Vegforum for Byer og Tettsteder (VBT) til å representere kommunene i prosjektet. I tillegg har en referansegruppe gitt innspill under en workshop og kommet med kommentarer til utkast til rapport (for oversikt over personer i referansegruppen, se avslutningsvis).
I april 2014 oppnevnte regjeringen et offentlig utvalg som blant annet skal vurdere regelverket for kommunenes håndtering av overvann i lys av det økte behovet for klimatilpasning. Utvalget skal også foreta en bred vurdering av overvannshåndteringen med vekt på urbane områder. Rapporten om vegvannet fremhever viktige problemstillinger innenfor utvalgets mandat knyttet til både ansvar og finansiering av overvann. To av representantene i styringsgruppen sitter i utvalget, den tredje sitter i sekretariatet for dette.
Kontroversielle forslag
I rapporten ”Håndtering av overvann fra urbane veger” er det ingen fasitsvar i form av en entydig konklusjon. Årsaken er at det ligger i utvalgets mandat å vurdere hele regelverket knyttet til overvann, et mandat som omfatter mer enn bare bestemmelsene for vegenes overvann. Styringsgruppen har imidlertid beskrevet fire alternative scenarier for forvaltning av overvann på urbane veger. Valget av løsninger skal vurderes av det regjeringsoppnevnte utvalget og deretter forhåpentlig følges opp i et forslag til avklaring, eksempelvis i lov om vass- og avløpsanlegg. Hele styringsgruppen står for øvrig bak hele innholdet i rapporten, uten dissenser.
Fra Maridalsveien i Oslo. Foto: Lillian Solheim
Å referere fra rapporten i sin helhet, blir for omfattende. Stikkordvis er det verdt å merke seg følgende temaområder:
Temaklipp
Grunneier har ansvar for å håndtere overvannet på egen eiendom. Hva med takvann som renner ut på offentlig veg? Takvann er som oftest rent, men hvem har ansvaret når takvann renner over veger og blandes med forurenset vegvann? Fra rapporten: ”Avløpsledningene ligger vederlagsfritt i offentlig veggrunn og vegforvalterne betaler ikke for å føre overvannet til de kommunale avløpsledningene.” “Hvem skal betale for etablering og drift av flomveger?” Og “Beregninger fra Danmark, Sverige og Tyskland viser at 25 – 40 prosent av kommunens avløpskostnader kan knyttes direkte eller indirekte til håndteringen av overvann fra bygninger, øvrige eiendommer og fra offentlige gater, veger, plasser og parker.”
Ifølge rapporten har kommunene våre 23 500 kilometer overvannsførende ledninger. En anslår at 20 000 kilometer mottar overvann fra veger, i hovedsak i urbane områder. Av dette er om lag 7 000 kilometer fellesledninger. Overvannet fra eiendommer og veger er ikke nødvendigvis forurenset, men når så store mengder overvann tilføres fellesledninger, utgjør det en betydelig ekstrabelastning på ledningene og landets renseanlegg.
Hvem skal dekke kostnadene til rørnett og for rensingen? I flere andre land, som vi gjerne sammenligner oss med, er det ordninger for delte avløpsgebyr. Det vil si ett gebyr for overvannet og ett for spillvannet.
Skisserte alternativ
Rapporten skisserer fire scenarier for forvaltning av overvann, og anbefaler at det regjeringsoppnevnte utvalget drøfter disse.■ 1: En pragmatisk eller regulert samhandling mellom vegforvalter og avløpsvirksomhet.
Scenariet likestiller vegforvalter og avløpsvirksomhet som infrastruktureiere i et offentlig eid areal (veggrunnen) som forvaltes i fellesskap. I så fall vil alt ansvaret for klimatilpasning ligge blandet og kanskje uavklart på alle parter.
■ 2: Status quo. Dette innebærer flere ulemper knyttet til uavklarte eiendoms- og ansvarsforhold, samt manglende planer og uavklart ansvar for flomhåndtering med påfølgende farer for ødelagte veger og vannskader både på bygg og anlegg.
■ 3: Vegforvalter tar styringen. I så fall kan da vann- og avløpsvirksomheten måtte betaler leie for å ha ledninger i veggrunnen. Da må i så fall også veiforvalterne betale overvannsgebyr.
■ 4: Avløpsvirksomheten tar styringen. I så fall vil vann- og avløpsanlegg ligge vederlagsfritt i vegen og vegforvalter vil ikke betale overvannsgebyr, idet disse to ytelsene motregnes mot hverandre.
Konsekvenser og kostnader
Alle scenariene innebærer store konsekvenser. Løsninger knyttet til nye flomveier er blant disse. Skal overvannet føres ut av vegen, skal det ledes til flomveg i veggrøft, midtrabatt og/eller ved ekstremt vær, også føres i vegbanen? Skal en dimensjonere vegareal som flomveg, både for overvannet fra vegene og for vannet fra arealene omkring? Hvem har i tilfelle ansvaret for disse flomvegene, og hvem er myndighet i disse spørsmålene? Hva med kostnadene? Skal utgiften for tilrettelegging av gode flomveger i veggrunnen dekkes over vegbudsjettet, avløpsbudsjettet eller et separat budsjett for klimatilpasning?
Rapporten går ikke inn på tekniske detaljer. Den vurderer juss, forvaltning, økonomi, roller og ansvar. Forurensninger av overvannet og andre forhold knyttet til det tekniske er også viktig. Dette er imidlertid behandlet så grundig i mange tidligere utredninger, at gruppen i sitt arbeid i hovedsak forhold seg til overvann i mengder, fremfor vannkvalitet.
Trenger nye metoder
Temaene vi har arbeidet med er vanskelige og har store samfunnsmessige betydninger. For å løse oppgaven vår måtte det samarbeides godt på tvers av etablerte grenser, forklarer forfatteren av rapporten, sivilingeniør Christen Ræstad. Den erfarne fagmannen innen VA roser styringsgruppens medlemmer for å ha vist ydmykhet og respekt for sammenhengene og hverandres ståsted.
– Den gjensidige respekten og viljen til å ta et helhetlig perspektiv, har vært helt avgjørende for arbeidet, understreker han.
– Klimautfordringene gjør at vi ikke kan fortsette å behandle overvannet på den måten vi har gjort til nå, ved å slippe alt ned i de tradisjonelle avløpsanleggene. Vi må begynne å innstille oss på at avløp handler om: ”Hva gjør vi med nedbøren for å unngå at den ender i avløpsanleggene?”, mener Ræstad.
I så måte er prinsippet om ”Stop Water where it drops” høyaktuelt og desentralisert håndtering av nedbøren vil, ifølge ham, blir helt avgjørende.
– For å kunne håndtere utfordringene vi står overfor, må vi inkludere metoder som er nye for oss, for eksempel permeabel stein, sier Christen Ræstad.
– Er det ett tema du spesielt vil fremheve fra rapporten?
– Sandfangene blir neglisjert. Godt vedlikehold av sandfang er helt avgjørende for flomsikring. En del kommuner neglisjerer dette, samtidig som det klages på at det er mye sand og grus i avløpsnettene, svarer han.
Rapporten inneholder for øvrig et eget sandfang-vedlegg.
Følgende personer har bidratt i referansegruppen:
Turid Åsen Olsgård (sekretær for Vegforum for byer og tettsteder), Ingunn Lindeman (Miljødirektoratet), Simon Haraldsen (Fylkesmannen i Oslo og Akershus), Cecilie Bråthen (VAV, Oslo kommune), Trygve Petter Nilsen (Stavanger kommune-vei), Gunnar Mosevoll (Skien kommune-VA), Kristin Bringedal (Stavanger kommune – VA), Gjert Egil Johansen (Tønsberg kommune – vei), Odd Grette (Statens vegvesen), Erling Aass (Buskerud fylkeskommune – vei), Rune Berge (Bærum kommune – utbygging), Terje Lilletvedt (Kristiansand kommune – byingeniør), Olav Nilsen (Trondheim kommune – VA), Tom Baade-Mathiesen (RIF og Norconsult AS), Johan Steffensen (Vapas), Hogne Hjelle (Bergen kommune-VA), Jan Stenersen (Tromsø kommune – VA )og Tom Ausen (Oslo kommune – vei).