Det sløses store mengder god, kostbar pukk i norske kommuners rørgrøfter. Inga Rise (25) har skrevet landets første og eneste masteroppgave om omfyllingsmasser i rørgrøfter. – Stedlige masser kan brukes mye mer og gi store miljøgevinster, sier Rise.
– Det er et ganske stort spekter av masser man kan bruke til omfylling. Man bruker i dag en veldig snever liten del av det. Her er det store muligheter til forbedring. Masse-ressursene kan utnyttes bedre og man kan samtidig spare miljøet.
Det sier Inga Rise i et intervju med bladet Anleggsmaskinen. Hun er fersk sivilingeniør i vann- og miljøteknikk fra NMBU på Ås. Mastergradsoppgaven har hun skrevet om et tema som bør interessere mange i bransjen: Omfyllingsmasser i rørgrøfter.
2 x Rise
At hun har samme etternavn som Torun Rise (forrige side) er helt tilfeldig. De to har felles faglig interesse og bakgrunn, men er ikke i slekt.
– Det er et ganske stort spekter av masser man kan bruke som omfyllingsmasse. Men man bruker et veldig snevert spekter av det. Det kan utnyttes mye bedre. Man kan samtidig spare miljøet i stedet for å sprenge ut stein fra fjell, knuse den og kjøre den lange veier. Om det er brukbare masser på stedet, så er det bedre å bruke det.
– Hva er «brukbare masser»?
– Masser som holder krav fra NS3420 og rørprodusenter. Spesielt med tanke på kornstørrelse. Det er strengest på plastrør. Betong krever ofte pukk kun i fundamentet, og man kan bruke stedlige masser i resten, sier hun til Anleggsmaskinen.
Utslipp kan halveres
Den ferske masteroppgaven dokumenterer at utslipp fra anleggsfasen med installasjon av rørledninger omtrent kan halveres fra dagens nivå ved bruk av stedlige masser i stedet for ren pukk som har blitt sprengt, knust og sortert.
– Grøftearbeidet må uansett gjøres. Men man kan halvere utslippene ved å kutte ut leddene før. Altså pukkproduksjon og transport av masser, sier Rise.
– Hvor store forskjeller er det på rørmaterialer?
– Ikke så stor forskjell i det totale bildet. Det er nok en del tilfeller der betong kan bruke masser fra første knusetrinn, mens andre materialer stiller strengere krav. Det kan gi en miljøpåvirkning. Men det er selve utførelsen som utgjør mest. Betongrør kommer ikke så mye bedre ut enn andre materialer. Alle rørprodusentene sier at man helst ikke skal bruke 8-11, og at man bør bruke bredere spekter. Hovedpoenget er at det for rør av alle materialer er et potensial til å bruke et større spekter av omfyllingsmasser. Der ligger det en stor miljøgevinst, sier Inga Rise til Anleggsmaskinen.
En av de største utfordringene i arbeidet har vært sprikende, utilgjengelig og spredt informasjon om temaet. Hun har opplevd det som vanskelig å finne ut hva som gjelder av regler og krav. Inga Rise leverte masteroppgaven like før jul, og har dermed avsluttet utdannelsen som sivilingeniør. Siden litt uti januar har hun vært i arbeid som konsulent i Asplan Viak i Ås.
– Kunnskapen fra den masteren, hvor viktig er den i konsulentleddet?
– Det er ofte konsulent som anbefaler kommunen hva man skal gjøre og bruke. Det er absolutt viktig at konsulentene beskriver fornuftige masser. Ikke bare 8-16, som man alltid har brukt før. Man må utnytte hele spekteret av fraksjoner, sier hun.
Betongrør kan, og bør, omfylles med grove masser.
Viktig sak
MEF mener Rises masteroppgave er et viktig innspill i VA-sektoren. Spørsmålet om fornuftige omfyllingsmasser er en viktig sak for MEF.
Organisasjonen har i minst fem år forsøkt å få norske kommuner til å endre sine krav til masser i VA-grøfter. Målet har vært å få til en fornuftig bruk av masseressurser og bidra til kortreiste masser for å redusere utslipp.
– Vi har sett at vi må ha en faglig dokumentasjon, og noen må lage den dokumentasjonen. Nå har vi fått den. Masteroppgaven er skrevet i regi av Norsk Vann – kommunenes viktigste representant – og med innspill fra bransjen. Det gir et godt fundament videre, og er en suksessfaktor. Nå håper vi Norsk Vann vil ta denne dokumentasjonen med inn i sitt arbeid med en ny norsk vannstandard, sier Finn N. Bangsund i MEF. Han er prosjektleder i næringspolitikk og kompetanse i MEF, og er blant annet koordinator for organisasjonens VA ressursgruppe.
Bangsund og MEF mener oppgaven Inga Rise har skrevet er svært viktig for å få mange kommuner til å endre sin praksis, og åpne for et større spekter av masser i omfyllingen. Med den dokumentasjon som fremlegges nå forventer han at kommunene gjennomgår sine VA-normer og tilpasser sine krav etter dette.
Kun av gammel vane
– Denne masteroppgaven er god og viktig. Den har truffet på mye av det vi har argumentert med og lagt vekt på. Det er ingen-ting faglig som tilsier at du får en bedre grøft med ren pukk. Det er ingen lov som sier det, kun gammel vane som henger igjen i kommunenes normer.
Det sier Jon Egil Sørensen. Han er daglig leder i Einar Sørensen Maskinentreprenør AS i Tromsø, medlem i MEF og sitter i organisasjonens VA ressursgruppe. Han mener det foregår mye sløsing med de mest kostbare fraksjonene ved å bruke den til omfylling i grøft, der de burde vært prioritert som tilslag i betong og asfalt.
– Alle rørleverandører oppgir en maksimal diameter på stein til omfyllingmasser. Ingen krever ren pukk. Men så har vi kommuner som benytter NS3420 som anbudsgrunnlag. Da vil man ha rene pukkfraksjoner som 8-16 eller 8-22. Konsulentene bruker mye klipp og lim. Da blir det fortsatt beskrevet omfylling med de dyreste fraksjonene, sier han til Anleggsmaskinen.
Hos Statens vegvesen er det annerledes. Der er det i håndbok N200 fastslått at omfylling skal skje med maksimal steinstørrelse i henhold til rørleverandørs krav.
– I den grad vi alle tenker miljø, så er dette en av tingene som virkelig bør vektlegges. Vi har nok av utslippskilder, om vi ikke skal sløse med pukkproduksjon også. Det er vesentlig mer miljøvennlig om vi kan stå på grøfta, harpe ut for stor stein og bruke resten til omfylling enn å bruke knuste masser der det ikke er nødvendig, sier Sørensen.
Le eller gråte? Ikke godt å si. Men det er i alle fall bortkastet pukk å pakke inn rør på denne måten.
(Foto: Einar Sørensen Maskinentreprenør AS)
Omfyllingsprosjektet støttet av Basal
Torun Rises SINTEF-rapport (forrige side) og Inga Rises masteroppgave inngår begge i et omfyllingsprosjekt i regi av Norsk Vann. Basal har vært en aktiv bidragsyter, og bidratt til finansiering av prosjektet.
– Helt siden 80-tallet har vi hatt stort fokus på gjenbruk av lokale masser eller gravemasser til omfylling, men uten å få særlig gjennomslag. Allerede i 1991-utgaven av datidens håndbok 018 (N200 i dag) ble det tillatt å benytte nominell steinstørrelse 120 mm rundt betongør. Vi trodde den gangen at bruk av lokale masser skulle bli dominerende. Det har blitt brukt noe mer, men mye gjenstår. Vi kan ikke fortsette å overforbruke pukkressurser og kjøre masser lange veier. Det må også VA-bransjen ta inn over seg, sier Terje Reiersen i Basal.
– Hva med kommunene?
– De er konservative og bruker mye pukk. Men de har også mye trerørs grøft. Der må de ta hensyn til de svakeste rørene. Her er det like mye konsulentene som er konservative, og bør bruke mer av spillerommet de faktisk har. Ofte beskriver de pukk, selv der regelverket tillater større steinstørrelse. Det forbauser meg veldig. Vi kan ikke holde på sånn. Særlig på ettrørsgrøfter i veianlegg må vi gjøre noe.
– Hva da?
– Vi må bruke mer av lokale masser. Et grovt estimat viser at det brukes mellom en halv og en hel million kubikkmeter pukk til omfylling og beskyttelseslag i rørgrøft. Pr år! På 1400 mm betongrør går det ett lass pukk per meter rør til omfylling og beskyttelseslag. Norge er et fjelland. De fleste veiprosjekter har mye utsprengt stein. Det kan brukes til omfylling med enkel sortering på grøftekant, sier Reiersen.