Smarte valg av masser gir store miljøgevinster
Ved prosjektering og bygging av vann- og avløpsanlegg (VA) i grøfter, er håndtering og valg av masser avgjørende – både teknisk og miljømessig.
Spesielt gjelder dette steinmasser som benyttes til:
- Fundament for rør og kummer
- Omfylling rundt installasjonen
- Overdekning frem til ferdig terreng
Allerede før man legger pukk i grøftene må store mengder masse graves, og noen ganger sprenges ut. Tradisjonelt transporteres disse massene bort, samtidig som nye, knuste steinmasser hentes inn. Dette er en praksis med høye utslipp og unødvendig ressursbruk.
Et økende fokus på gjenbruk av gravemasser bidrar til mer bærekraftige VA-prosjekter. Målet er å redusere behovet for nye masser fra jomfruelige steinressurser og minimere klimagassutslipp.
Miljøbelastningen ved bruk av nye masser
Produksjon og transport av steinmasser krever store mengder energi:
- Stein knuses, siktes og sorteres
- Ferdige produkter fraktes med lastebiler til anleggsplassen
- Utsprengte og oppgravde masser transporteres ut av anlegget
Hele denne verdikjeden skaper utslipp. Ved å bruke masser som allerede finnes på stedet, kan man kutte flere av disse leddene. Det gir store klimagevinster.
Betongrør og – kummer tåler i mange tilfeller grovkornede stedlige masser, som ellers ville blitt kjørt bort, og åpner for gjenbruk direkte i grøfta.
Gjenbruk eller nye masser?
Mange prosjekter bruker nyprodusert pukk til både fundamentering, omfylling og overdekning. Ofte uten at det er teknisk nødvendig.
Stedlige masser kan ofte brukes direkte til omfylling. I enda flere tilfeller kan de brukes med enkle tiltak, som for eksempel:
- Sikting av stedlige masser på stedet, med sikteskuff på gravemaskin eller mobilt sikteverk på anlegget.
- Beskrive av rørmaterialer som tåler større kornstørrelser i omfyllingsmassene. For eksempel tåler kummer og rør i betong grovkornet masse bedre enn mange andre materialer.
- Differensiering i krav til masser ut fra type grøft og installasjon. Særlig ettrørsgrøfter over lengre strekninger i terreng egner seg godt til bruk av stedlige masser.
Rene steinmasser er som regel enkle å bearbeide til gjenbruk. Jordholdige masser gir noen ekstra utfordringer, blant annet fare for spredning av frø fra uønskede arter. Likevel kan også slike masser ha nytteverdi for eksempel i midtrabatter langs veier, der vegetasjonen uansett slås, eller på landbruksarealer som sprøytes.
💡 En masteroppgave har dokumentert omfattende sløsing med pukk i VA-prosjekter – noe som øker både kostnader og miljøbelastning.
Forstå fraksjoner og produkter
Masser til bruk i anlegg deles inn etter kornstørrelse (fraksjoner). Forskjellen mellom «korte» og «lange» fraksjoner påvirker både bruksområde og miljøpåvirkning:
- Lange fraksjoner har stor forskjell mellom minste og største kornstørrelse.
Et eksempel er 0–32 mm. - Korte fraksjoner har liten forskjell mellom minste og største kornstørrelse,
som for eksempel 8–11 mm. Disse krever mer bearbeiding enn lange fraksjoner.
Jo kortere fraksjonen er, desto flere ganger må materialet gjennom finknuser og sikteverk. Hver prosessering vi kan kutte ut, gir både økonomiske og miljømessige gevinster. Deler av VA-bransjen har tradisjonelt foretrukket korte fraksjoner som 8–11 mm eller 8–16 mm til omfylling. Disse er svært bearbeidede masser som også er ettertraktede som tilslag i betong og asfalt. Det gjør dem både ressurskrevende og kostbare.
Anbefaling til rådgivere:
– Vær bevisst på hvilke massespesifikasjoner som faktisk er nødvendige.
– Tilpass kravene til valgt rørmateriale.
– Beskriv den lengste fraksjonen som er teknisk forsvarlig.
– Vurder bruk av stedlige masser der det er mulig.
Kortreist masse krever plass og planlegging
Pukk- og entreprenørbransjen i store deler av Norge står overfor de samme utfordringene: mangel på eller lang avstand til to viktige ressurser:
- Tilgang på stein- og pukkressurser.
- Areal til lagring, håndtering og bearbeiding av gravemasser, inkludert deponering.
I enkelte områder mangler det stein med nødvendige tekniske egenskaper. Andre steder finnes det stein, men ikke plass til å lagre overskuddsmassene. Resultatet blir ofte at store steinvolumer må fraktes over lange avstander med lastebil.
Både entreprenørbransjen og byggherrer har et økende ønske om å utnytte overskuddsmasser – enten direkte, eller ved å knuse og sikte dem til byggbare fraksjoner.
Entreprenører har både kompetanse, utstyr og vilje til å bruke overskuddsmasser lokalt i det samme anlegget de hentes fra. Men det krever plass til:
- Lagring av gravemasser og sprengstein.
- Knusing.
- Sikting.
- Lagring av ferdige masser.
Dette forutsetter tillatelser fra kommunen, som ofte innebærer tidkrevende og krevende byråkratiske prosesser.
Kommunene må veie behovet for areal til massehåndtering og de faglige argumentene opp mot lokal motstand mot støy og støv fra pukkproduksjon i nærområdene.
Noen regioner leder an
Enkelte kommuner og fylker har allerede vedtatt konkrete planer for massehåndtering:
- Viken (tidligere Akershus) vedtok en plan for masseforvaltning i 2016
- Kommunene på Jæren (bl.a. Stavanger, Sandnes, Time, Klepp) har en felles plan for 2020–2040
Disse planene viser hvordan regional og kommunal planlegging kan gi bedre utnyttelse av lokale ressurser og mindre miljøbelastning.
📖 Les mer: Mye utslipp å spare i grøfter
Betongprodukter gir større frihet
Bruk av betongkummer og -rør gir større fleksibilitet i valg av omfyllingsmasser. Dette gir rom for å bruke grovere og stedlige fraksjoner, som igjen reduserer behovet for nye masser og transport.
