Camilla Djønne brenner for graving og grøfter – og ønsker prefabrikkerte kummer velkommen.
BERGEN: VA-forum treffer byggeleder i Statens vegvesen Camilla Djønne i en grå anleggsbrakke på Flyplassvegen utenfor Bergen. Herifra følger hun utbyggingen av rv. 580 Sandslikrysset tett.
– Utbedring av rv. 580 Sandslikrysset skal bidra til bedre fremkommelighet for alle trafikkgrupper, og i tillegg øke trafikksikkerheten i området, sier hun med et stort smil.
–Angrer hver dag
Byggelederen og firebarnsmoren er født og oppvokst i familiebedriften Djønne Maskin og har entreprenørskap i blodet.
– Djønne Maskin var en betydelig aktør i Bergens-området med over 50 ansatte og 30 gravemaskiner. Det er ti år siden vi solgte familiebedriften. Den gang var pappa lei og jeg var klar for salg. I dag angrer jeg på den beslutningen hver eneste dag, sier Djønne, som selv er utdannet ingeniør.
– Som nyutdannet kom jeg ut som en potet. Jeg begynte å jobbe med vann, avløp og fjernvarme, og jeg fikk bruke mitt engasjement for grøfter her.
Brenner for graving og grøfter
De siste seks og halvt år siden har Djønne vært på byggherresiden i Statens vegvesen.
– Jeg får jobbe med det jeg brenner for: Folka og bransjen som ligger mitt hjerte nærmest. Det er her jeg har vennene mine. Det er både en utfordring og en styrke, sier Djønne, som engasjert fortsetter:
– Jeg brenner for graving og grøfter, og jeg lever og ånder for entreprenørskap. Grunnarbeid, boring, sprenging og grøfter er mitt hjertebarn, sier byggelederen, som er opptatt av at det ikke brukes for mye omfyllingsmasse.
– Ja, her slurves det masse. Det er viktig at man graver grøftene skikkelig med en gang, at man har sikre nødveier og at det gravemaskinene kan bevege seg.
– Hva er det med graving og grøfter som fascinerer?
– Hver dag må du løse nye utfordringer, for det er ingen som vet hva som skjer når man begynner å grave. Det er teamet som avgjør hva slags produkt vi lager. Det er dette puslespillet som gjør meg så glad og stolt. Jeg kan komme tilbake til et prosjekt fem- seks år etter at det stod ferdig og fortsatt kjenne på denne følelsen. Det er det som gjør det så kjekt.
– Mye heft og venting
Djønne mener at det er høy tid at noen kan levere prefabrikkerte vannkummer til anlegg. For en vannkum har et formål på anlegg: Den skal ned i grøfta.
– Å stå og montere på noe så viktig i grøfta er ikke bra. Jeg har sett hvordan det fungerer. Det er krevende å lage et riggområde for alle delene som skal monteres. Det er mye heft, venting og arbeidsforholdene er heller ikke de beste, sier Djønne og føyer til:
– Det er også dyrt og krevende for entreprenører å håndtere vannkummer med dagens praksis.
Alt må dokumenteres
Djønne er klar på at kravene til dokumentasjon blir stadig høyere.
– Jeg har tro på bransjen. Jeg vet at bransjen er god, men dette må de nå også dokumentere. Selv om kontrollomfanget er det samme, er aktørene nå nødt til å etterleve kontraktene på en annen måte enn før. Det er kontrollplaner for vei, betong og VA. Vi bruker mye tid på å få leverandørene til å forstå kravene for dokumentasjon og hvorfor det er viktig.
Kjønn er ingen utfordring
– Hvordan er det å være kvinne i en så mannstung bransje?
– Det merker jeg ikke noe til. Jeg har aldri sett på det som noe utfordring at jeg er jente. Jeg går på jobb med sminke, lakkerte negler, høye heler og er feminin, smiler Djønna.
Hun forteller at rv. 580 Sandslikrysset har en kvinnestyrt byggorganisasjon.
– Vi har en prosjektleder som er kvinne og det er også en av tre kontrollingeniører. Vi har også en kvinne på stikk, en kvinne på betong og en kvinne på grunnarbeider. Jeg ser ikke på kjønn som en utfordring. Mangel på teknisk erfaring er en langt større utfordring, men alle må begynne et sted. Selv er jeg jo født inn i denne bransjen. Det er jo entreprenør jeg er og en dag skal jeg kanskje tilbake.
