Norske betongrørprodusenter bruker armeringsstål fra Norges største gjenvinningsselskap, Celsa Armeringsstål i Mo i Rana. Hvert år gjenvinner de over 700 000 tonn skrapmetall. Det tilsvarer ca. to Eiffeltårn i uka.
Norsk armeringsstål har svært lave CO₂-utslipp, hovedsakelig fordi man bruker 100 prosent stålskrap som råmateriale og energi basert på ren, fornybar vannkraft. I markedet slurver derimot konkurrentene med miljøregnskapet knyttet til transport og bruk av deklarasjonsstandarder.
Espen Marthinsen, adm. dir. i søsterbedriften Celsa Steelservice AS forteller at bedriften er sertifisert i henhold til ISO 14001:2015, som betyr at de arbeider for en bærekraftig utvikling av sine leveranser. Likeså har bedriften EPD-deklarasjon på alle sine armeringsprodukter.
‒ Når vi omsetter det til konkret handling, betyr det at vi jobber kontinuerlig for å redusere miljømessig påvirkning fra vår virksomhet.
‒ Stemmer det at dere har lavest utslipp på armering produsert i Europa?
‒ Vi liker å si at vi høyst sannsynlig har det laveste utslippet. Mye på grunn av vannkraften. Det er energisammensetningen som gir oss en fordel, mens andre land bruker mer olje, gass og kull. Ren energi er Norges største fordel i industrisammenheng, sier Marthinsen og legger til.
‒ Vi liker å si at vi høyst sannsynlig har det laveste utslippet. Mye på grunn av vannkraften. Det er energisammensetningen som gir oss en fordel, mens andre land bruker mer olje, gass og kull. Ren energi er Norges største fordel i industrisammenheng, sier Marthinsen og legger til.
‒ Vi har også et nært forhold til våre kunder, og smarte logistikk-nettverk langs kysten som bidrar positivt i miljøregnskapet.
Pilotprosjekt på hydrogen
Han forklarer at hele deres produksjon er basert på EAF (Electric Arc Furnace) eller elektrisk lysbueovn.
Det er hovedsakelig to metoder for å produsere stål. Enten fra masovn og oksygenkonverter (Blast Furnace/BF og Basic Oxygen Furnace/BOF) eller elektrisk lysbueovn (EAF). Den vesentlige forskjellen på disse prosessene er at masovn og oksygenkonverteren benytter malm, kalk og kull (og litt stålskrap), mens elektrisk lysbueovn baserer seg i hovedsak på stålskrap og elektrisitet.
Han forklarer at hele deres produksjon er basert på EAF (Electric Arc Furnace) eller elektrisk lysbueovn.
Det er hovedsakelig to metoder for å produsere stål. Enten fra masovn og oksygenkonverter (Blast Furnace/BF og Basic Oxygen Furnace/BOF) eller elektrisk lysbueovn (EAF). Den vesentlige forskjellen på disse prosessene er at masovn og oksygenkonverteren benytter malm, kalk og kull (og litt stålskrap), mens elektrisk lysbueovn baserer seg i hovedsak på stålskrap og elektrisitet.
‒ Vårt råmateriale er stålskrap som gamle biler, sykler, opphogde oljeplattformer etc. I tillegg har vi satset på andre tiltaksfaktorer i produksjonen. Som typen dolomitt, et mineral, som smeltes inn i stålet.
De har planer om flere større tiltak for ytterligere å få ned utslippene.
‒ Vi har lyktes med å få eiere og myndigheter til å gå sammen om å investere i ny hydrogenbasert emneovn.
Dette er innovasjon og teknologiutvikling som setter oss i førersetet når det kommer til lave CO₂-utslipp knyttet til produksjon av armeringsstål. En emneovn som bruker 100 prosent grønt hydrogen vil kunne redusere vårt totale CO₂-avtrykk med 60 prosent, og vil være den første av sitt slag i verden. Dette er teknologi som kan eksporteres til andre land og bidra ytterligere til reduksjon av CO₂-utslipp knyttet til produksjon globalt.
Etter planen skal denne være i drift fra 2026. De har fått 121 millioner kroner fra Enova til dette prosjektet.
Miljøregnskapet blir feil
Transport av armeringsstål fra stålverk til kapp- og bøyanlegg fører til utslipp som må regnes inn i totalen. Mange av innkjøperne i Norge greier ikke å håndtere transport og påfølgende regnestykker på en korrekt måte i forhold til miljøregnskap.
‒ Blir armering miljømessig korrekt vektet med tanke på utslipp og transport?
‒ Alle som leverer til byggeprosjekter skal ha en EPD (Environmental Product Declaration). For vår del betyr det at alle utslipp knyttet til smelteverket i Mo i Rana og kapp- og bøyanlegget på Storo/Oslo, pluss åtte andre anlegg, tas med i miljøregnskapet. Det vi ofte ser er at konkurrentene våre bare benytter EPD fra smelteverket. Da får man ikke med seg utslippene knyttet til transport og kapp- og bøy anlegget i regnskapet. Det er ikke bra. Da uteblir en stor andel av miljøregnskapet.
Bør standardiseres
Han tror noen leverandører gjør dette bevisst, i tillegg til at det er stor kompetansemangel på EPD på innkjøpssiden.
‒ Blir transporten fra f.eks. spanske produsenter vektet på en korrekt måte når klima skal telle 30 prosent i offentlige anbud?
‒ Det er avhengig av om leverandøren som selger armeringen har en egen EPD som går på sluttprodukt, sluttlevert Norge, dvs. produkter fra kapp- og bøyanlegg. Har de det, har de tatt med transporten. Vi har sett en sak fra et naboland, der de bare har tatt med kalkylene fra smelte-verk. Det er en lang vei å gå, og lett å tråkke feil på dette området.
Han sier at i forhold til kravene om 30 prosent, så har de sett at det har blitt mer spørsmål rundt CO₂-utslipp.
‒ Vi merker fra de offentlige prosjektene, og etter hvert også private, at miljøfaktorene og vektleggingen av dem øker.
‒ Hvordan kan innkjøpere tilrettelegge for at korrekte miljø-vurderinger blir ivaretatt?
‒ Det må være EPD på varene, og kunnskapen rundt EPD-er må opp, sier Espen Marthinsen og legger til:
‒ Vi må få en felles standard som alle bruker, der definisjonene er like. Vi må få slutt på at man kan mikse mellom de forskjellige EPD-kalkulatorene. Det bør velges en standardisert kalkylemetode. Praksisen nå blir som å sammenligne dollar og pund en til en.