TRONDHEIM: I 40 år har professor Sveinung Sægrov arbeidet for å gi oss bedre kunnskap om det som ligger under bakken.
– I dag er vann og avløp en høyteknologisk virksomhet. Det var det ikke på den tiden jeg startet, smiler Sægrov.
Sola skinner og hvitveisen blomstrer utenfor Institutt for vann og miljø ved NTNU i Trondheim. Her under-viser professoren i urbane vannsystemer og fordypningsemner i VA-teknikk.
– Akkurat nå er vi inne i en god flyt. Jeg fyller snart 65 år, men jeg er ikke mer sliten enn for 10 år siden, sier Sægrov, som startet dagen med sykling på treningssenteret 3T klokken seks, og som tilbrakte sist helg i telt i Bymarka på tiurleik.
– Vi fikk dessverre ikke sett tiuren, men vi hørte den, forteller han og viser VA-forum rundt på instituttet.
Langvarig engasjement
Sægrov har en CV som viser et mangeårig og tungt nasjonalt og internasjonalt engasjement for vann: alt fra vannsikkerhet, vannforsyning, hydraulikk og hydrologi til hvordan vi kan møte klimaendringer med eksisterende vann- og avløpsstruktur. Han har blant annet ledet flere EU-prosjekt, og har siden 2009 vært professor ved NTNU.
– Det er 40 år siden jeg startet min karriere i SINTEF, hvor jeg etter en tid ble utleid til Norges Forskningsråd. Her jobbet jeg fram til 1988, da jeg startet arbeidet med min doktorgrad. Jeg hadde deretter et avbrekk i et år i Trondheim kommune, for å se verden fra en annen kant. Det var svært nyttig, sier Sægrov, som deretter gikk tilbake til SINTEF.
Her fikk Sægrov i 2001 lede arbeidet med to EU-prosjekter som viste seg å bli svært viktige for ettertiden:
Informasjonsbasert fornyelse for ledningsnettet for vann og avløp (CARE-W og CARE-S).
– Disse prosjektene har senere blitt brukt som planleggingsverktøy for vann- og avløpsbransjene i mange land. Det er ikke bare å grave opp ledningsnettet. Det er behov for en langt mer systematisk tilnærming, hvor man blant annet får fjernet flaskehalsene og kan planlegge for fremtiden.
Betongavløpsledninger på dagsorden
Sægrov fikk også mye blest rundt sin doktoravhandling «Tilstand og tilstandsendring for betongavløpsledninger».
– Min doktoravhandling havnet overraskende på førstesiden av Aftenposten og jeg ble intervjuet av NRK P1s program «Ut i Naturen» om tilstanden til avløpsnettet. Mange av ledningene var i dårlig forfatning, men ikke alle, sier han, og forteller at han under arbeidet med doktoravhandlingen samarbeidet med Basal.
– Hvordan står det til med betongavløpsledningene i dag?
– Det står bra til med betongen i dag.
ROBUSTE ANLEGG: Grønne bed er ikke tilstrekkelig for å håndtere fremtidens nedbør. – Vi må ha mer robuste anlegg for de ekstreme situasjonene. Vi må venne oss til å se mer vann, mener Sveinung Sægrov.
Et historisk tilbakeblikk
Sægrov minner om at det var andre tider på slutten av 1800-tallet, da de første betongledningene ble laget.
– De første betongavløpsrørene ble støpt i Norge i 1890, og i 1913 fikk vi den første standarden for betongrør. Den ble laget av far til Helge Ingstad.
Han utviklet et avansert system for prøving av betongrør og satte krav til styrken. Det var en viktig standard, for i perioden 1910–1920 ble det bygd mange lokale fabrikker som produserte rør av varierende kvalitet. Norske Kommunale Ingeniørers Forening (en av forløperne til Norsk Kommunalteknisk Forening) sendte på den tiden ut inspektører som skulle kontrollere at fabrikkene hadde de riktige prosedyrene og at kvaliteten var god nok, sier Sægrov, og forteller at støperiteknikk og herding på den tiden ikke var så godt utviklet.
– Det ser vi i dag i de eldste rørene, som er ganske porøse.
Ny standard og nye tider
Etter 1950 kom gravemaskinene, og grøftene ble bredere og dypere:
– Fortsatt gjaldt prinsippene for 1913-standarden, men belastningene på rørene ble mye større. Det ble etter hvert klart at dette ikke kunne fortsette, og man begynte å jobbe for en ny standard. Rørene ble større og tykkere. I 1966 kom det en ny standard, som ble erstattet med den første Norske Standarden i 1970, sier Sægrov, og forteller at kravene nå var mye strengere enn i 1913:
– Rørene skulle nå være tre ganger så tykke. I 1970 kom det også bedre utstyr med blant annet bedre vibrering av betongen, og man skjønte hvor viktig herdingen var for styrke og tetthet på rørene. Dette førte til bedre og tettere betong, og det var det behov for. Noe av problemet har vært at rør har blitt lagt før de har vært tilstrekkelig herdet.
Så kom PVC-rørene på markedet:
– I dag ser vi at betongrørene for det meste produseres for store dimensjoner, mens PVC ofte blir valgt for de mindre dimensjonene.
Rivende teknologisk utvikling
– Mye har skjedd også i løpet av din karriere. Hva vil du si er de største endringene?
– Kunnskapsnivået har endret seg. Vi kan og vet langt mer om tilstanden til VA-systemet, og vi vet hva som skal til for å få høyere teknologisk standard, sier Sægrov og understreker at arbeidsredskapene har blitt mye bedre.
– Informasjonsteknologien har hjulpet oss veldig mye. Vi har fått bedre kartverk og videoutstyr som gjør at vi kan inspisere rørene under bakken. Videoinspeksjon av avløpsledninger og roboter som analyserer gjenværende veggtykkelse på vannrør av støpejern, er eksempler på dette. Vi har også fått mye bedre systemer for å finne lekkasjer på vannledningsnettet uten å måtte grave opp.
Sægrov føyer til at vi i dag ser en utvikling med større bruk av sensorer som sender signaler til kontrollrom, gjerne trådløst.
– Dermed kan vi følge bedre med i vannføring, vanntrykk og oppdage feil og lekkasjer tidlig.
Aldri bygd ferdig
– Hva har vært din drivkraft?
– Jeg studerte under den første miljøbølgen da vi lærte mye om forurensede vassdrag. Mjøsaksjonen, som var en storstilt rehabilitering av avløpsnett og bygging av renseanlegg, foregikk da jeg skulle velge studieretning. Det ble klart at kunnskapen om tilstanden til ledningsnettet som lå under bakken ikke var særlig god, og jeg ønsket å bidra til at dette ble bedre. Så da begynte jeg å jobbe med ledningsnett for avløp.
– Hva har vært høydepunktet i din karriere?
– Et klart høydepunkt var å få gjen-nomført EU-prosjektene Informasjonsbasert fornyelse av ledningsnett for vann og avløp (CARE-W og CARE-S) i 2001-2004. Disse prosjektene har senere hatt stor betydning for forvaltningen av vann- og avløpsnettene i mange land. Det har vært morsomt å være med på flere oppfølgingsprosjekter i EU-regi, helt til i dag. Nå jobber vi med prinsipper for bærekraftige løsninger og med virkninger av klimaendringer for dimensjonering av vann- og avløpsanlegg. Gjennom det internasjonale arbeidet har jeg møtt mange trivelige og ikke minst meget dyktige fagfolk fra hele verden. Og så gir det stor glede og mening å jobbe med flinke studenter.
– Hva tror du vil skje videre?
– Jeg tror den utviklingen vi har hatt de siste årene, vil fortsette. I Norge har vi store utfordringer med fornyelse av ledningsnett og renseanlegg, men vi må vite bedre omfanget av dette for å planlegge på kort og lang sikt. Derfor trenger vi mer omfattende måling av tilstand, og jeg tror vi vil få det. Jeg tror nye og bedre IKT-løsninger og mer automatisering av driften også vil bidra til dette
– Hva er din oppfatning av dagens etterslep i fornyelse av ledningsnettet?
– Det er et etterslep, definitivt. Likevel er mitt inntrykk at etterslepet er noe mindre enn man har antatt tidligere. Vi har nå en doktorand som setter tall på etterslepet og fornyelsesbehovet. I rapporten «State of the nation» får avløpsnettets tilstand en toer. Det er delvis rett. Hvis vi ikke gjør noe, vil vi få flere oversvømmelser og lokalt ubehag. Så oppgraderingen vil tvinge seg fram.
Klima blir en kjempeutfordring
Gjennom Institutt for vann og miljøteknikk er Sægrov involvert i flere forskningsprosjekter der virkning av klimaendringer er sentralt. Temaer knyttet til vannressurser og flomhyppighet er sentralt i EUs forskningsprogrammer. Professoren er klar på at klimakrisen egentlig er en vannkrise.
– Klimaendringene bidrar til en omfordeling av vannressursene. Dette vil bli en kjempeutfordring for Sør-Europa og for andre deler av verden. Trenden er at tørre områder blir tørrere, mens våte områder vil bli våtere. Hendelser som har vært sjeldne, vil komme langt oftere, sier Sægrov og viser til at det har vært en rekke store flomhendelser i Norge de senere årene. Med klimaendringene vil vi få slike hendelser langt oftere.
Overvannskompetanse er etterspurt
I dag anbefaler myndighetene i Norge at kapasiteten i avløpsnettet økes med tjue prosent for å ta hensyn til klimaendringene, men Sægrov setter spørsmålstegn ved om det er tilstrekkelig.
– En del forskere mener at det ikke er nok. Fornyelsesbehovet i vann- og avløpsnettet forsterkes av klimautfordringen, samt befolkningsøkning og fortetting i urbane strøk. Her ligger det et markedspotensial for en industri som Basal.
Sægrov opplever at det er stor etterspørsel etter overvannskompetanse, for kombinasjonen fortetting og kraftig nedbør er en utfordring.
– De store konsulentselskapene som vi leverer studenter til, etterspør kompetanse på overvannsdimensjonering. Dette er et område hvor det skjer mye. Et eksempel er grønne tak og regnbed, hvor det finnes en del forsøksanlegg. Men disse løsningene er fortsatt på utprøving.
– Må vi bare venne oss til mer vann?
– Ja, grønne tak og regnbed vil kun spille en begrenset rolle. Vi må ha mer robuste anlegg for de ekstreme situasjonene. Vi må venne oss til å se mer vann. Vi har rimelige gode prognoser for de neste 20 til 40 årene, men vann og avløpsanlegg skal vare i 100 år, og da er usikkerheten mye større.
Profittere på oljenedgangen
– Merker dere nedgangen i oljenæringen?
– Vi profiterer på situasjonen i oljenæringen, men vi ser også et større miljøengasjement blant studentene. Vi har rekordmange studenter som tar grunnkurs og videregående kurs i vann og avløpsteknikk nå.
Til våre ph.d.-stillinger har vi fått mange søkere som tidligere har jobbet i oljebransjen. Mange er svært gode. Jeg tror vi vil ha gode forutsetninger for å møte utfordringene vi får i framtida!