I år startet FNs tiår for naturrestaurering. I Norge har vi tusenvis av stikkrenner og kulverter som av ulike årsaker hindrer naturlig fiskevandring i bekker og vassdrag.
– Det er ofte ikke så mye tid eller penger som skal til for å gi fisken tilgang til bekkene igjen, sier første-amanuensis Stian Stensland til VA forum.
I restaureringstiåret blir det over hele verden satt i gang et stort arbeid for å gjenskape ødelagt og tapt natur. Et av målene er å tilbakeføre bekker og vassdrag slik at de igjen blir gode leveområder for fisk og andre ferskvannsdyr. Stensland forteller at det dessverre er mange plasser i landet som sliter, og trekker fram vegbygging og landbruk som verstingene.
Bør ringe en bjelle
− Hver gang vi har et inngrep i vann bør det ringe en bjelle om at det kan involvere fisk. Vi har en forskrift for fysiske tiltak i vassdrag. Den sier at hvis det er tiltak som berører fisk skal det søkes tillatelse hos Statsforvalteren. Dette gjelder kulverter og andre tiltak som kan berøre fisk og annet liv i bekken eller vassdraget, forteller Stensland som jobber ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås.
NMBU er involvert i flere prosjekter i Verdalsvassdraget som er en kjent lakseelv i Trøndelag. Vassdraget har rundt 40 sidebekker, og i kun fire-fem av disse er status for sjøørreten at man når miljømålene i vannforskriften om «god økologisk tilstand».
Fisketerskler er en enkel løsning
− Vi ser hele 80 % reduksjon i antall fisk sammenlignet med en «naturtilstand» før de store driftsendringene i jordbruket kom fra 50-tallet av. I samtlige Trondheimsfjordvassdrag har det vært fiskestopp på sjøørret siden 2009. Antall kilometer tilgjengelig bekk for fisken har gått ned. Det skyldes i stor grad bekkelukkinger og kulverter i tilknytning til veier. Det er alt for ofte at vi finner noe galt med kulverter, men ofte er det enkle løsninger som skal til for å bedre forholdene eller sørge for at problemer ikke oppstår når inngrep gjøres, sier Stensland.
− I en av bekkene i Verdal gikk det et 30 meter langt rør. På dugnad skrudde vi, og den lokale jeger- og fiskerforeningen, på plass åtte fisketerskler. Da fikk vi to kilometer ny bekk for kun 10 000 kroner. Der hadde det ikke vært fisk på over femti år. En av grunneierne ble så glad at han måtte gråte da han så fisk i bekken, forteller han. Stensland legger til at betongrør med ferdige terskler også er greie løsninger.
Sjøørreten er en god miljøindikator for helsetilstanden i små og mellomstore vassdrag i Norge. Den trives godt i bekker, ofte bare noen centimeter dype og kanskje bare en halvmeter bred.
− Bekkene er gjerne så små at vi kanskje ikke tenker på at her går det fisk, og at det ikke gjør noe om vi endrer litt på dem. Når boliger, jernbanelinjer og nye veier skal bygges har bekkene ofte stått igjen som taperne, og det gjør de fortsatt, forteller Stensland.
Må snakke sammen
Stensland mener at det er for lav kompetanse på fiskepassasjer, og at det ofte svikter på flere plan. Både hos utbygger, offentlig kontrollmyndighet og til sist hos entreprenøren.
− Kommunene har naturligvis også for dårlig kunnskap om dette temaet. Det er også et problem at etatene ikke snakker seg imellom, da blir det ofte dårlige løsninger.
− Hva skal man gjøre for å bedre dette?
− Vi trenger kompetanseheving i alle ledd, men hver enkelt kommune, gårdbrukere eller entreprenør kan ikke være eksperter på dette. Derimot bør Statsforvalteren ha kompetansen. Men for alle andre aktører ville det hjelpe at man var mer bevisst.
Også må alle som er involvert snakke sammen slik at alle ledd velger de riktige tekniske løsningene.
− Helst bør man bevare det naturlige og videreføre bekkebunnen i halvkulvert om bekken skal krysses. Og må det legges kulvert, så må den ha minst mulig fall, terskler og kulp ved utløpet av kulverten slik at fisken får mulighet til å svømme opp i røret. Det vi må unngå er vandringsbarrierer for fisken. Det gjelder ikke bare gytefisk som kan klare relativt store sprang, men også ungfisk (<20 cm) som er dårligere til å forsere hindre og har hyppige og viktige næringsvandringer innad i og mellom bekker. Til sist må tiltakene evalueres og se om de faktisk fungerer godt nok. Det ser vi dessverre altfor sjelden gjøres.
Kompetanse og bevisstgjøring
Det er altså et mangehodet troll som skaper problemer for fisken i våre vassdrag.
− Hvor skal vi begynne for å rette opp forholdene?
− Vi må forebygge videre skade og hindre nye uheldige inngrep. Vi trenger å få på plass mer kompetanse og vi trenger bevisstgjøring og bedre kommunikasjon mellom de ulike etatene som landbruk, miljø og teknisk på fylkes og kommunalt nivå, mener Stensland. Han legger til at en av de store utfordringene er å få kartlagt stikkrenner og rør som ikke fungerer.
Mangler midler til kartlegging
− Det finnes titusentalls kulverter rundt omkring i Norge, og for mange vet vi ikke om de fungerer som fiskepassasje. Når vi skal kartlegge en bekk har vi som regel at alle bekkekrysninger sjekkes. Ofte finner vi kulverter som hindrer eller stopper fisken. Det er miljøforvaltningen, dvs. Statsforvalteren og kommunene som må ha ansvaret for å sjekke at kulverter og stikkrenner fungerer, sier Stensland.
− Enkelte ganger er det ikke så mye som skal til for å rette opp i dårlige løsninger. Det finnes også en del midler som kan søkes på fra Miljødirektoratet, fylkeskommunene m.fl.
Stensland forteller at manglende midler til å påvise problemene er den største utfordringen.
− Dessverre er det få ressurser til dette og i praksis blir det ikke gjort mange steder.
Det er ikke mange områder som er kartlagt og gått over systematisk, unntakene er blant annet Gaula, Orkla og Verdal i Trøndelag. Det er også i gang godt arbeid rundt Oslofjorden, på Sørlandet og i Rogaland. Det er imidlertid en stor utfordring at det ikke er avsatt ressurser til en helhetlig kartlegging over hele landet. Ofte er slike systematiske karlegginger oppstått som følge av lokale, frivillige ildsjelers engasjement, mener Stian Stensland ved MNBU.
To nyttige informasjonsskriv for mer kunnskap om frie fiskeveier er Statens vegvesen sin publikasjon «Frie fiskeveger», og «Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø» fra NORCE (Norwegian Research Center).
